 |
| Foto: Marek Podowski |
 |
| Foto: Marek Podowski |
Åshild Kanstad Johnsen er utdannet innen visuell
kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Bergen. Hun debuterte som barnebokforfatter
med bildeboka Kubbe lager museum i 2010. Bildeboken ble vurdert til sølv i klassen
bildebok i Årets vakreste bøker 2011. Hun anses som en pioner på området.
Johansens innlegg på bildebokkonferansen omhandlet nettopp
hvordan Kubbe og hvordan hun som forfatter jobbet sammen med forlaget for å
lage en digital bildebok.
Inspirasjon til boken Kubbe lager museum hentet forfatteren
fra naturen og det grønne, samt fra utstillingen «The man throw never anything
away». Hun beskriver seg selv dessuten som fasinert av ting. Hun er glad i å
tegne ting og opplever at det å tegningne ting gir en slags forståelse av hva
man går og tenker på.
Spesielt mens hun gikk på gründerkurs tegnet hun mye mens
hun hørte på ulike foredrag – særlig var det utviklingen av ulike trestrukturer
som ble utnyttet som en slags mindfulness. Etter hvert begynte hun å fargelegge
tegningene og så dukket det også opp noen karakterer, blant annet Kubbe og noen
av hans «venner». Etter dette begynte historien å leve sitt eget liv; Etter
hvert ble skog tegnet– mørk, spiss og skummel. Så fargela hun tegningene sine i
photoshop og la de ut på Flicker. Det ble en fantastisk respons. Etter hvert
sendte hun en søknad til Norsk illustrasjonsfond med tanke på midler for å
utvikle tegningene videre.
Kubbe lager museum bestod i utgangspunktet av 15 oppslag med
varierende tekstmengde på hvert oppslag. Illustrasjonene ble imidlertid små når
bildene skulle vises på storskjerm, og Johnsen så helt klart en fordel med å
zoome inn i oppslagene. Som følge av denne erfaringen utviklet hun en egen pdf
med mange zoombilder, totalt 114 slides. Med så mange slides opplevde hun en
ganske annerledes rytme når hun leste, og hun fikk gjennom denne erfaringen en
opplevelse av hvordan de ulike mediene spiller sammen og påvirker
uttrykksformen.
 |
| Åshild Kanstad Johnsen viser den digitale bildeboka Kubbe lager skyggeteater. Foto: Marek Podowski |
Johnsen forteller at noen barn lurer på hvordan det er mulig
å få plass til alle i det lille huset. Hun mener imidlertid at alt er lov når
man tegner og at alt dermed ikke trenger å stemme med virkeligheten.
Tilbake i boken gjør Kubbe gjør alt for å underholde og
glede sitt publikum, men etter hvert blir Kubbbe lei av alle menneskene og av å
stå i dokø i sitt eget hus. Han savner å kunne gjøre ting med vennene sine -
kose seg og slappe av. Han tenker at det er gøy å ha museum hjemme, men
fryktelig slitsomt. Derfor bestemmer han seg til slutt for å stenge museumet.
Da dukker det imidlertid opp en annen utfordring. Hva skal han da gjøre med
alle tingene han ikke har plass til. Han ringer til bestemor igjen. Hun
foreslår for Kubbe at han kan ta bilde av alle tingene han har på museumet og
samle de i et fotoalbum. Alle som ikke fikk sett museumet i virkeligheten kan
dermed få se i fotoalbumet. Boken slutter med at Kubbe leverer ting «der de
hører hjemme». Deretter «zoomes boken ut» og bildet av Kubbe som legger seg i
sengen sin blir mindre og mindre.
Gyldendal hadde lyst til å lage en digital bok helt fra
begynnelsen og ikke en som først var utgitt som papirversjon. Etter to år med
dialog fram og tilbake ble Kubbe lager skyggeteater til. I løpet av utviklingsprosessen
hadde Johnsen spesielt jobbet med at uttrykket ikke måtte være for tungt når
det blir så vidt mange elementer. Hun diskuterte boken flere ganger med
sin far og fikk på denne måten både ideer og tilbakemeldinger. Hun tenkte også
mye på overgangen papir- skjerm og hvordan bruk av teknologi styrer leseren på
en annen måte enn i en analog utgave. Hun var opptatt av at det ikke skulle bli
for stort fokus på interaktivitet. Hun ønsket heller å fortelle historien med
noen små ting som skjer i bakgrunnen. I etterpåklokapens lys ser hun likevel at
hun kanskje kunne tenkt seg mer interaktivitet i etterkant.
Johnsen har laget flere bøker om Kubbe og dagens tilhørere
fikk også møte ham i boken Kubbe lager skyggeteater. Denne boken starter med at
bestemor og kubbe går på tur i skogen. På veien møter leseren noen få
interaktive elementer (fugl/pil) og fortelleren leser med sildrende vann i
bakgrunnen. Etter hvert så kommer Kubbe og bestemor fram til en åpen plass. Der
legger de ut en picknikkduk, de setter seg så ned og bestemor serverer
tomatsuppe. Lyder av vann som helles i en kjele og sleiva som rører, fuglelyder
og en «klikkelyd» ved sideskift er eksempler på audiovirkemidler som benyttes i
bildeboka. Etter hvert begynner Kubbe og bevege seg og bevegelsene hans
akkompagneres av »bevegelseslyder». Kubbe blir redd for sin egen skygge.
Bestemor forklarer Kubbe at det bare er en skygge og hun forteller ham hvordan
det blir skygge når noe kommer i veien for sola. Kubbe tror han forstår. Mens
han ser på ulike skygger blir han så ivrig at han får sølt ut suppa si på
picknikduken. Bestemor og Kubbe skylder så duken i en bekk i nærheten før de
henger den opp. Mens de venter på at duken skal tørke oppdager Kubbe enda flere
skygger bak duken og ideen om skyggeteater lanseres. Kubbe vil spille Rødhette
og ulven som skyggeteater. Hjemme igjen inviterer han publikum inn til
forestilling. Fult av folk strømmer til, men da teateret begynner kan publikum
ikke se Rødhette. Sola har gått ned og når de ikke har lys kan de selvfølgelig
ikke se henne(skyggen). Etter å ha ordnet med et bord, en lampe og
skjøteledninger, kan de likevel ikke se noen skygger. Kubbe forsøker å ordne en
skjøteledning, men den er for kort og når ikke helt fram til støpselet.
Plutselig dukker det opp en mengde ildfluer som likner flyvende summende
lykter. Kubbe ber de fly tett sammen i en sirkel slik at de likner en sol. Det
gjør de og illfluene fungerer som en kjemepelampe. Forestillingen kan endelig
begynne.
Det brukes ulike virkemidler i boken. Stemmene som inngår er
fra personer med ulik alder og kjønn. Det er mye som skjer i løpet av boken med
tanke på lydlige og visuelle virkemidler, visuelle detaljer, animasjoner, og
jeg får en nær «videoopplevelse» heller enn en følelse av tradisjonell
bildeboklesing. Enkelte interaktive elementer er lagt inn.
 |
| Illustratør Rune Markhus. Foto: Marek Podowski |
PhD stipendiat Kirsten Linnea Kruse snakket om dynamisk lek
med bilder, skrift og lyd og ønsket gjennom dette å gi et innblikk i elevens
skapende arbeid med bildebøker på nettbrett.
Kruse delte i sitt innlegg materiale fra sitt avhandlingsarbeid
og la fram en studie med tverrfaglige elementer inspirert av blant annet kunst
og håndverk, musikk og norsk. Et viktig utgangspunkt for studien er forståelse
av hvordan bilder og ord virker sammen (et mål i LK06 etter 2. klasse). Hun er
interessert i både prosessen (elevenes prosess, hvordan lærere veileder og hva
slags kunnskap som utvikles gjennom slikt arbeid) og produktet. Spesielt
vektlegges lyd i den multimodale bildeboken og tekst, lyd og bilde ses både
hver for seg og i sammenheng.
Den empiriske studien er gjennomført på 3. klassetrinn og
innebærer at elevene skaper tekst, bilde og lyd og de må selv velge hva de
ulike elementene skal fortelle. Elevene hadde nettbrett til rådighet, men de
lagde først blyantskisser ved hjelp av storyboard på A3 ark. Deretter brukte de
tegneappen Apropriate. Her kunne de lage collager på transparente lag og
kombinere fotografier med egne tegninger. På denne måten oppnådde de helt
særegne uttrykk. Appen Bookrater ble så benyttet til å integrere tekster med bilde/lyd.
Kruse fant at elevene brukte lite tid på å utvikle
karakterer, tanker og følelser. Hun observerte høy fortellerhastighet, mye
action og at tekstene inneholdt få beskrivelser /skildringer der man kommer nær
personer og steder. Hun hevdet derimot at bilder og lyd tilfører en ekspressiv
følelsesladet uttrykk og at det sterkeste ekspressive uttrykket
ligger i bildet mer enn i den enkle teksten. Likevel må man faktisk tolke sin
egen tekst for å kunne legge lyd til på en god måte.
Lærerne på sin side prøvde å stimulere til at det ikke
skulle bli for mye symmetri mellom tekst og bilde, og de oppfordret til å
komplementere bilde og tekst. Dette tolker Kruse som om lærerne har kunnskap om
det multimodale og bruken av dette. Lærerne opplevde at det var bemerkelsesverdig
hvordan bøkene løftet seg etter at lyd og stemme ble satt sammen med teksten. Kruse
oppsummerer følgende didaktiske gevinster av dynamisk lek med bilder, skrift og
lyd:
· En
katalysator for fantasien når elevene skal skape tekster
· Øker
elevenes narrative kompetanse og fortellergleder og tilfører i tillegg en
emosjonell dimensjon
· Skaper
mestringsfølelse og stolthet hos elevene.
· Refleksjon
om multimodal kommunikasjon
 |
| Rune Markhus viser sine tidlige visuelle forbilder. Foto: Marek Podowski |
Rune Markhus er illustratør og har bakgrunn fra
reklamebransjen. Han har blant annet laget bildebøkene «Frøet» og «Når alle
sover». Tittel på foredraget til Markhus var «En lang hatt, et stort monster og
et illevarslende dikt». Markus fortalte at han startet sin karriere med å
skrive på kvitteringsblokk fra bestemorens ungdomsherberge. Han hadde som barn
en periode der han kopierte tegninger direkte fra MAD. Han hentet inspirasjon
også fra monstre, skjeletter, tegneserier (Fantomet, Donald, MAD osv), KISS og
ulike bøker.
Markhus fokuserte i sitt foredrag på prosessen for utvikling
av en bildebok. Han tok oss igjennom prosessen for tre ulike oppdrag; Derav
tittelen på foredraget Det var en lang natt (Pontus og jeg), et stort monster
(Når alle sover), og et illeluktende dikt (Hva var det hun sa). Det syntes å
være noen fellestrekk i prosessen p åtvers av bøkene; Først bestemte han
formatet. Så lekte han seg meg karakterutviklingen (utseende, kjennetegn,
størrelse, strek etc) og deretter kontekst før han begynte å lese manus mer
inngående og nøye og lage en skisse på story board. På storyboard prøvde han ut
alle mulige vinkler å fortelle historien på. Han tegnet mange ulike skisser for
så å velge ut den riktige måten å fortelle historien på. Et vanskelig spørsmål
å avgjøre på dette spesifikke tidspunktet i prosessen var å bestemme seg for om
man skal gå inn å vise før ting skjer, under eller etter. Etter å ha bestemt
seg og arbeidet ut et første forslag leveres det til forlaget. De kommer med
tilbakemeldinger og så følger justeringer. Deretter følger en ny runde der det
fokuseres mer på utsnitt og detaljer, man ser at bildene går bra sammen og at
de forteller historien på en tydelig måte. Så må teksten på plass før omslaget
følger til slutt.
I de digitale bildebøkene ser han filmsekvenser som viktige
virkemidler. Ellers har han lite fokus på det digitale i bildebøkene og ingen
spesiell fokus på interaksjon.
Lisa Nagel og Fredrik Rysjedal hadde også spennende innlegg.
Takk til HSN for en fantastisk bildebokkonferanse!
 |
| Fra venstre: Åshild Kanstad Johnsen, Fredrik Rysjedal, Kirsten Linnea Kruse, Rune Markhus og Lisa Nagel. Foto: Marek Podowski |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar