Bredtblikk

Foto: Marek Podowski

Årets bildebokkonferanse «Bredtblikk», arrangert av Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) ble avholdt på Notodden i dag. Konferansen fokuserte på den digitale bildeboka og det ble innledningsvis understreket at utvikling av digitale bildebøker er «nybrotsarbeid» som medfører behov for et nytt begrepsapparat og andre typer tilnærminger enn tidligere. Programmet for årets konferanse var svært variert og alle de fremmøtte (hovedsakelig studenter og ansatte, men også noen utenfra) fikk æren av å overvære innlegg med Åshild Kanstad Johansen, Kirsten Linnea Kruse, Rune Markhus, Lisa Nagel og Fredrik Rysjedal. Jeg vil i dette blogginnlegget kort referere innholdet i noen av foredragene.

Foto: Marek Podowski

Åshild Kanstad Johnsen er utdannet innen visuell kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Bergen. Hun debuterte som barnebokforfatter med bildeboka Kubbe lager museum i 2010. Bildeboken ble vurdert til sølv i klassen bildebok i Årets vakreste bøker 2011. Hun anses som en pioner på området.

Johansens innlegg på bildebokkonferansen omhandlet nettopp hvordan Kubbe og hvordan hun som forfatter jobbet sammen med forlaget for å lage en digital bildebok.

Inspirasjon til boken Kubbe lager museum hentet forfatteren fra naturen og det grønne, samt fra utstillingen «The man throw never anything away». Hun beskriver seg selv dessuten som fasinert av ting. Hun er glad i å tegne ting og opplever at det å tegningne ting gir en slags forståelse av hva man går og tenker på.

Spesielt mens hun gikk på gründerkurs tegnet hun mye mens hun hørte på ulike foredrag – særlig var det utviklingen av ulike trestrukturer som ble utnyttet som en slags mindfulness. Etter hvert begynte hun å fargelegge tegningene og så dukket det også opp noen karakterer, blant annet Kubbe og noen av hans «venner». Etter dette begynte historien å leve sitt eget liv; Etter hvert ble skog tegnet– mørk, spiss og skummel. Så fargela hun tegningene sine i photoshop og la de ut på Flicker. Det ble en fantastisk respons. Etter hvert sendte hun en søknad til Norsk illustrasjonsfond med tanke på midler for å utvikle tegningene videre.

Kubbe lager museum bestod i utgangspunktet av 15 oppslag med varierende tekstmengde på hvert oppslag. Illustrasjonene ble imidlertid små når bildene skulle vises på storskjerm, og Johnsen så helt klart en fordel med å zoome inn i oppslagene. Som følge av denne erfaringen utviklet hun en egen pdf med mange zoombilder, totalt 114 slides. Med så mange slides opplevde hun en ganske annerledes rytme når hun leste, og hun fikk gjennom denne erfaringen en opplevelse av hvordan de ulike mediene spiller sammen og påvirker uttrykksformen.

Åshild Kanstad Johnsen viser den digitale bildeboka Kubbe lager skyggeteater. Foto: Marek Podowski

Johnsen ga i innlegget sitt en fyldig gjennomgang av boken Kubbe lager museum. Boken  starter med at Kubbe går ut på tur i skogen og plukker ting. Når han kommer hjem legger han alle tingene han har plukket utover gulvet. Han finner navn på alle tingene, f.eks. blader, fine ting som bøyer seg osv. Han legger ting i esker, men til slutt har han ikke nok esker. Han lurer på hva han skal gjøre med alle tingene og ringer bestemor. Bestemor foreslår at han kan lage et museum av alle tingene sine. Det vil han. Han legger ut alle tingene pent og pyntelig og ordnet, og så legger han alle de tomme eskene på soverommet og på kjøkkenet. Han lager så totalt 683 plakater som han henger opp for at folk skal komme på museumet. Mange kommer til åpningen. Det er sjelden med et museum i skogen så køen er lang. Han inviterer alle inn i huset.

Johnsen forteller at noen barn lurer på hvordan det er mulig å få plass til alle i det lille huset. Hun mener imidlertid at alt er lov når man tegner og at alt dermed ikke trenger å stemme med virkeligheten.

Tilbake i boken gjør Kubbe gjør alt for å underholde og glede sitt publikum, men etter hvert blir Kubbbe lei av alle menneskene og av å stå i dokø i sitt eget hus. Han savner å kunne gjøre ting med vennene sine - kose seg og slappe av. Han tenker at det er gøy å ha museum hjemme, men fryktelig slitsomt. Derfor bestemmer han seg til slutt for å stenge museumet. Da dukker det imidlertid opp en annen utfordring. Hva skal han da gjøre med alle tingene han ikke har plass til. Han ringer til bestemor igjen. Hun foreslår for Kubbe at han kan ta bilde av alle tingene han har på museumet og samle de i et fotoalbum. Alle som ikke fikk sett museumet i virkeligheten kan dermed få se i fotoalbumet. Boken slutter med at Kubbe leverer ting «der de hører hjemme». Deretter «zoomes boken ut» og bildet av Kubbe som legger seg i sengen sin blir mindre og mindre.

Gyldendal hadde lyst til å lage en digital bok helt fra begynnelsen og ikke en som først var utgitt som papirversjon. Etter to år med dialog fram og tilbake ble Kubbe lager skyggeteater til. I løpet av utviklingsprosessen hadde Johnsen spesielt jobbet med at uttrykket ikke måtte være for tungt når det blir så vidt mange elementer.  Hun diskuterte boken flere ganger med sin far og fikk på denne måten både ideer og tilbakemeldinger. Hun tenkte også mye på overgangen papir- skjerm og hvordan bruk av teknologi styrer leseren på en annen måte enn i en analog utgave. Hun var opptatt av at det ikke skulle bli for stort fokus på interaktivitet. Hun ønsket heller å fortelle historien med noen små ting som skjer i bakgrunnen. I etterpåklokapens lys ser hun likevel at hun kanskje kunne tenkt seg mer interaktivitet i etterkant.

Johnsen har laget flere bøker om Kubbe og dagens tilhørere fikk også møte ham i boken Kubbe lager skyggeteater. Denne boken starter med at bestemor og kubbe går på tur i skogen. På veien møter leseren noen få interaktive elementer (fugl/pil) og fortelleren leser med sildrende vann i bakgrunnen. Etter hvert så kommer Kubbe og bestemor fram til en åpen plass. Der legger de ut en picknikkduk, de setter seg så ned og bestemor serverer tomatsuppe. Lyder av vann som helles i en kjele og sleiva som rører, fuglelyder og en «klikkelyd» ved sideskift er eksempler på audiovirkemidler som benyttes i bildeboka. Etter hvert begynner Kubbe og bevege seg og bevegelsene hans akkompagneres av »bevegelseslyder». Kubbe blir redd for sin egen skygge. Bestemor forklarer Kubbe at det bare er en skygge og hun forteller ham hvordan det blir skygge når noe kommer i veien for sola. Kubbe tror han forstår. Mens han ser på ulike skygger blir han så ivrig at han får sølt ut suppa si på picknikduken. Bestemor og Kubbe skylder så duken i en bekk i nærheten før de henger den opp. Mens de venter på at duken skal tørke oppdager Kubbe enda flere skygger bak duken og ideen om skyggeteater lanseres. Kubbe vil spille Rødhette og ulven som skyggeteater. Hjemme igjen inviterer han publikum inn til forestilling. Fult av folk strømmer til, men da teateret begynner kan publikum ikke se Rødhette. Sola har gått ned og når de ikke har lys kan de selvfølgelig ikke se henne(skyggen). Etter å ha ordnet med et bord, en lampe og skjøteledninger, kan de likevel ikke se noen skygger. Kubbe forsøker å ordne en skjøteledning, men den er for kort og når ikke helt fram til støpselet. Plutselig dukker det opp en mengde ildfluer som likner flyvende summende lykter. Kubbe ber de fly tett sammen i en sirkel slik at de likner en sol. Det gjør de og illfluene fungerer som en kjemepelampe. Forestillingen kan endelig begynne.

Det brukes ulike virkemidler i boken. Stemmene som inngår er fra personer med ulik alder og kjønn. Det er mye som skjer i løpet av boken med tanke på lydlige og visuelle virkemidler, visuelle detaljer, animasjoner, og jeg får en nær «videoopplevelse» heller enn en følelse av tradisjonell bildeboklesing. Enkelte interaktive elementer er lagt inn. 

Illustratør Rune Markhus. Foto: Marek Podowski

Bøker Johnsen presenterte i dag har ulike læringselementer inkludert enten det være seg å lære å sortere eller å forstå fenomenet skygge. Generelt var bøkene som ble presentert fargerike med mange visuelle elementer og detaljer.

PhD stipendiat Kirsten Linnea Kruse snakket om dynamisk lek med bilder, skrift og lyd og ønsket gjennom dette å gi et innblikk i elevens skapende arbeid med bildebøker på nettbrett.

Kruse delte i sitt innlegg materiale fra sitt avhandlingsarbeid og la fram en studie med tverrfaglige elementer inspirert av blant annet kunst og håndverk, musikk og norsk. Et viktig utgangspunkt for studien er forståelse av hvordan bilder og ord virker sammen (et mål i LK06 etter 2. klasse). Hun er interessert i både prosessen (elevenes prosess, hvordan lærere veileder og hva slags kunnskap som utvikles gjennom slikt arbeid) og produktet. Spesielt vektlegges lyd i den multimodale bildeboken og tekst, lyd og bilde ses både hver for seg og i sammenheng.  

Den empiriske studien er gjennomført på 3. klassetrinn og innebærer at elevene skaper tekst, bilde og lyd og de må selv velge hva de ulike elementene skal fortelle. Elevene hadde nettbrett til rådighet, men de lagde først blyantskisser ved hjelp av storyboard på A3 ark. Deretter brukte de tegneappen Apropriate. Her kunne de lage collager på transparente lag og kombinere fotografier med egne tegninger. På denne måten oppnådde de helt særegne uttrykk. Appen Bookrater ble så benyttet til å integrere tekster med bilde/lyd.

Kruse fant at elevene brukte lite tid på å utvikle karakterer, tanker og følelser. Hun observerte høy fortellerhastighet, mye action og at tekstene inneholdt få beskrivelser /skildringer der man kommer nær personer og steder. Hun hevdet derimot at bilder og lyd tilfører en ekspressiv følelsesladet uttrykk  og at det  sterkeste ekspressive uttrykket ligger i bildet mer enn i den enkle teksten. Likevel må man faktisk tolke sin egen tekst for å kunne legge lyd til på en god måte.

Lærerne på sin side prøvde å stimulere til at det ikke skulle bli for mye symmetri mellom tekst og bilde, og de oppfordret til å komplementere bilde og tekst. Dette tolker Kruse som om lærerne har kunnskap om det multimodale og bruken av dette. Lærerne opplevde at det var bemerkelsesverdig hvordan bøkene løftet seg etter at lyd og stemme ble satt sammen med teksten. Kruse oppsummerer følgende didaktiske gevinster av dynamisk lek med bilder, skrift og lyd:

·         En katalysator for fantasien når elevene skal skape tekster

·         Øker elevenes narrative kompetanse og fortellergleder og tilfører i tillegg en emosjonell dimensjon

·         Skaper mestringsfølelse og stolthet hos elevene.

·         Refleksjon om multimodal kommunikasjon

Rune Markhus viser sine tidlige visuelle forbilder. Foto: Marek Podowski

Rune Markhus er illustratør og har bakgrunn fra reklamebransjen. Han har blant annet laget bildebøkene «Frøet» og «Når alle sover». Tittel på foredraget til Markhus var «En lang hatt, et stort monster og et illevarslende dikt». Markus fortalte at han startet sin karriere med å skrive på kvitteringsblokk fra bestemorens ungdomsherberge. Han hadde som barn en periode der han kopierte tegninger direkte fra MAD. Han hentet inspirasjon også fra monstre, skjeletter, tegneserier (Fantomet, Donald, MAD osv), KISS og ulike bøker.

Markhus fokuserte i sitt foredrag på prosessen for utvikling av en bildebok. Han tok oss igjennom prosessen for tre ulike oppdrag; Derav tittelen på foredraget Det var en lang natt (Pontus og jeg), et stort monster (Når alle sover), og et illeluktende dikt (Hva var det hun sa). Det syntes å være noen fellestrekk i prosessen p åtvers av bøkene; Først bestemte han formatet. Så lekte han seg meg karakterutviklingen (utseende, kjennetegn, størrelse, strek etc) og deretter kontekst før han begynte å lese manus mer inngående og nøye og lage en skisse på story board. På storyboard prøvde han ut alle mulige vinkler å fortelle historien på. Han tegnet mange ulike skisser for så å velge ut den riktige måten å fortelle historien på. Et vanskelig spørsmål å avgjøre på dette spesifikke tidspunktet i prosessen var å bestemme seg for om man skal gå inn å vise før ting skjer, under eller etter. Etter å ha bestemt seg og arbeidet ut et første forslag leveres det til forlaget. De kommer med tilbakemeldinger og så følger justeringer. Deretter følger en ny runde der det fokuseres mer på utsnitt og detaljer, man ser at bildene går bra sammen og at de forteller historien på en tydelig måte. Så må teksten på plass før omslaget følger til slutt.

I de digitale bildebøkene ser han filmsekvenser som viktige virkemidler. Ellers har han lite fokus på det digitale i bildebøkene og ingen spesiell fokus på interaksjon.

Lisa Nagel og Fredrik Rysjedal hadde også spennende innlegg. Takk til HSN for en fantastisk bildebokkonferanse!

Fra venstre: Åshild Kanstad Johnsen, Fredrik Rysjedal, Kirsten Linnea Kruse, Rune Markhus og Lisa Nagel. Foto: Marek Podowski

Fyrste runde med bildebøker er digitalisert og gjort interaktive!

Frå boka Tobben spiller i band - illustrert av Heidi katrine Aune

Me er glade for å melde at de fyrste bildebøkene no er i omløp og tilgjengeleg gjennom DSL+ sin app for dei som har sagt seg villige til å delta i prosjektet. Dette inneber også at sju dyktige og arbeidsamme studentar kan klappe seg sjølv på skuldra og glede eg over at arbeidet dei har lagt i bildebøkene er omgjort til flotte bildebokapplikasjonar.


Tekniske val, utforming og utfordringar

Arbeidet har ikkje gått smertefritt, men har vore desto meir lærerikt og fagleg utviklande for alle involverte. I siste instans har utfordringane vore knytt til kva interaktive funksjonar som skal leggast til i bildebøkene, korleis og kvifor. Til dette arbeidet har me fått hjelp frå teknikarar ved UiO sin seksjon for forsknings- og formidlingsstøtte.

Tilvirkning av nokre funksjonar i applikasjonanen byr på meir hodebry enn andre. Til dømes er det meir krevjande å få til funksjonen dra-og-slipp, enn små animasjonsnuttar som illuderer rørsle i bildebokoppslaga. Å få til funksjoner som er knytt til rørsle av sjølve nettbrettet, eller som reagerer på lyd og pust frå lesar er også svært krevjande teknisk. Lyd som anten aktiverast ved bladvending eller eit fingertapp er døme på funksjonar som er lettare å få til. 

Frå boka Espen og Bamse fisker - illustrert av Marte B

I tillegg til rammene for kva som er teknisk mogleg å få til, ligg det faglege overveiingar bak dei vala me har gjort for applikasjonene sine funksjonslyte. Særleg omsyn har me hatt for målgruppa. Funksjonane me legg til i bildebokoppslaga skal berike og utvide leseopplevinga, samt motivere lesar og skape engasjement. Samstundes er det viktig at dei ikkje tek over og overskygger bilde- og tekstforteljinga og gjer lesaren distrahert.

Me har fleire dømer på bildebokapplikasjonar der funksjonane slår kvar andre i hjel i sin prangande og blinkande form. Som mål har me difor sett tre funksjonar til kvar bildebok og desse skal vere ganske stillfarne og gjerne utstyr med ein delay der dei fyrst tiltrer ei god stund etter bladvending. Slik ønskjer me å legge til rette for at barnet skal få tid til å ta inn og studere bildet fyrst.

Variasjon i bildeuttrykk 

I alt vart det laga 40 tekstar av forfattar Wenche Røine, av desse er omlag 20 bildebøker ferdigstilt som bildebokapplikasjon, og dei resterande 20 nært ferdige. Og det som er fantastisk å sjå er at uttrykket i illustrasjonene er like mangfaldig som det er studentar involvert. I vår bilderike samtid er det å lære å lese ulike bildeuttrykk ein vesentleg del av allmendanninga og heilt avgjerande for å kunne manøvrere i dagens samfunn. Me trur at desse bøkene, ved sida av å styrke språkutviklinga, også vil vera gode bildemøter for barna som er med i prosjektet.



Frå boka Espen og Bamse på fjellet - illustrert av Anniken. Tillagt funksjon i denne boka er at Espen og Bamse beveger seg opp fjellet.



Frå bildeboka Lise er redd for monster av Beate Erikke Johansen. Tillagt funksjon i denne boka er bevegeleg monsterhale

Frå boka Hvor er gulerøttene av Ingrid Huseby Angvik. Tillagt funksjon i denne boka er lyd av spylande vatn.