Noen tanker om det å ta en doktorgrad

I morgen skal Liz ha sin «viva». I motsetning til norsk tradisjon, der man har offentlig disputas, gjennomføres den muntlige høringen i England gjerne bak lukkede dører. Styrker og svakheter ved arbeidet blir fokusert. Forhåpentligvis er det en fantastisk følelse for Liz å få diskutere med noen som har satt seg så godt inn i det arbeidet hun har brukt de siste tre årene på.

Det får meg til å tenke tilbake på min egen doktorgradsperiode. Aldri hadde jeg tenkt at jeg skulle ta en doktorgrad. Jeg trivdes utmerket som delvis privatpraktiserende logoped og delvis kommunal logoped. Da veilederen min fra master ringte meg og spurte om jeg kunne tenke meg å søke på en PhD-stilling med fokus på språkferdigheter hos barn med Down syndrom var jeg først lunken til tanken. Jeg trivdes jo så godt i jobben jeg hadde, jeg hadde utfordrende og spennende arbeidsoppgaver, stor frihet og en relativt god lønn. Likevel, etter å ha fått tenkt meg litt om bestemte jeg meg for å søke. Det var fagmiljøet som lokket.

Det var ikke mange ukene fra utlysning til søknadsfrist, så ettermiddagene etter at jeg var ferdig med logopedarbeidet ble flittig brukt til å utarbeide prosjektplanen. Lang praksiserfaring hadde plutselig liten betydning. Først gjaldt det å gjøre gode litteratursøk, så sette seg inn i den nyeste forskningslitteraturen for så å starte skriveprosessen. Selv om jeg opplevde at tiden ikke strakk helt til, fikk jeg heldigvis tilslag på søknaden. Det var en utrolig god følelse, for etter å ha jobbet med prosjektplanen over disse ukene ble interessen for å gjennomføre arbeidet virkelig tent.

Da jeg fikk stillingen må jeg imidlertid innrømme at det var med skrekkblandet fryd. Jeg hadde jo lest «De beste blant oss» av Helene Uri, og jeg var veldig spent på om beskrivelsene i boken samstemte med virkeligheten og hvordan jeg eventuelt vil takle et slikt arbeidsmiljø.  Jeg hadde også en blyghet med tenkt på at jeg nå skulle bli kollega med alle de flinke folkene jeg hadde hatt som forelesere, som hadde skrevet pensumbøker og publisert internasjonale artikler.  Tenk for en ære – og jeg som hadde jobbet mange år «alene», uten noe faglig team å støtte meg på – skulle nå få muligheten til å samarbeide med både nasjonal og internasjonal fagelite. Samtidig var jeg jo litt undrende i forhold til hvordan dette skulle gå – særlig lurte jeg på hvordan det skulle gå med engelsken. Jeg hadde realfag fra gymnaset og eneste engelsken jeg hadde praktisert etter videregående var å lese enkel faglitteratur. Med tanke på uttrykksevne hadde jeg kun bestilt pizza og cola på restaurant - og nå skulle jeg plutselig publisere på dette språket som jeg hadde så liten erfaring med. Det innebar en iherdig arbeidsinnsats til å begynne med. Det var «skanner-pen» og knallhardt arbeid som gjaldt. Språkvask ble også brukt iherdig. I dag er engelsk en naturlig del av arbeidshverdagen, men som Irmelin Kjelaas skrev i sin kronikk i Forskerforum 03.12.2014 er det forskjell på uttrykksevne på første- og andrespråket vårt. Dette stemte også i mitt tilfelle også, men valg av publiseringsspråk kan ikke bare sees i sammenheng med hvilket språk man behersker best. Det er viktig også å ta hensyn til målet med forskningen og hvem som er aktuelle mottakere av det man skriver. Noen ganger vil det kanskje være aktuelt å skrive for å bidra i den teoretiske utviklingen innenfor et område og det vil således være nødvendig å skrive på engelsk for et internasjonalt forskerpublikum, mens andre ganger vil man kanskje fokusere på forhold av praktisk interesse som er viktig å gjøre tilgjengelig på norsk for de nasjonale fagmiljøene.

Innenfor språkforskning på barn med Down syndrom finnes ingen andre stabile forskningsmiljøer i Norge – så det var helt nødvendig å bygge språkkompetansen i tråd med utviklingen av prosjektet.  Å ha en engelsktalende veileder ble min redning – da måtte jeg formulere meg på engelsk for at veilederen min skulle kunne forstå hvordan jeg tenkte. Ut ifra min erfaring bør man i det hele tatt «velge» sine veiledere med omhu for som all annen utvikling påvirkes også den akademiske utviklingen av miljøet man er en del av. I tillegg til gode veiledere var det en enorm støtte å være del av en forskergruppe med høy aktivitet. Dette ga muligheter for å legge fram og diskutere både andres og eget prosjekt, til å delta på seminarer med internasjonale forskere med lang erfaring, til å reise på skriveseminar for å skrive sammen med medforfattere i forskergruppen osv.

Å velge akademia på bakgrunn av ønsket om tilhørighet i et faglig fellesskap – ble en riktig prioritering for mitt vedkommende.   

I morgen er det imidlertid Liz det gjelder. Hun er en fantastisk kollega og forsker i DSL+-prosjektet. Vi i prosjektgruppen sender henne våre beste lykkeønskninger!

Å være doktorgradsstipendiat er

som en parodi over de syv dverger.

I begynnelsen er du Dopey (Minsten)

og Bashful (Blygen). I midten, blir du

vanligvis både trøtt, forkjølet og

irritabel. Men til slutt, kaller de deg Doc,

og da er du forhåpentlig lykkelig.

(fritt oversatt etter http://bbrown.spsu.edu/misc/phd.html. Lesedato 09.03.15)

 

-Skrevet av Kari-Anne-

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Mest lest